I den svenska debatten om vinst i välfärden lyfts Norge fram som föredöme. Men för att verkligen sätta stopp för vinstuttagen måste lagstiftningen vara mycket noggrant utformad, skriver Helene Bank, specialrådgivare för For Velferdsstaten i Norge.

Store kommersielle interesser søker å finne stabil avkastning innen nordeuropeiske skattefinansierte velferdsordninger. Det skaper debatt, sterke motpoler og skandaler, som Adecco-vikarskandalene i Norge våren 2011, og skandalene på pleiehjem i Sverige i 2012.

Et målrettet arbeid og samarbeid, og en rødgrønn regjering som følges tett av fagbevegelsene, har bidratt til at privatiseringen og de kommersielle har fått mindre og langsommer innpass i Norge enn i Reinfeldts Sverige.

Men en kan ikke snakke om en norsk modell. Derimot har Norge én lov og noen tiltak, som kan brukes som modeller for å sikre at alle fellesverdiene går til formålet – de velferdstjenestene som er vedtatt skal være felles finansiert og universelle.

Privatskoleloven fra 2006 slår fast at bare skoler med religiøse og pedagogiske alternativ, kan få konsesjon og offentlig støtte. Det gis ikke støtte til kapital- og investeringskostnader. I loven står det at verdier ikke kan overføres til eiere eller nærstående. Utdanningsdepartementet skal løpende sørge for at lovens intensjon ikke omgås. Omgåelse er lovbrudd, og kan føre til krav om tilbakebetaling eller at konsesjonen tas bort. Den konservative regjering 2001–2005 hadde imidlertid åpnet for private skoler i sin alminnelighet. Svenske John Bauer-konsernet brøt betingelsene.

Full barnehagedekning ble gjennomført etter forlik med Fremskritspartiet. Det medførte et krav om likebehandling av offentlige og private aktører. Regelverket som ble utformet er svært ulikt skolesektoren. Investeringsstøtte ble gitt uten betingelser om varig drift av barnehage, eller forkjøpsrett for kommunen ved opphør av driften. Alle fikk rett til å etablere seg. Ingen begrensninger på å overføre verdier til eiere eller nærstående selskap. De kommersielle kjøper opp ideelle og foreldredrevne barnehager. I løpet at få år har sektoren utviklet seg med noen få store kommersielle konsern, som tjener godt og har blitt en maktfaktor i kommunene.

Lov om finansiering av private barnehager (2012) legitimerer og åpner for et “rimelig utbytte”. “Rimelig utbytte” er svært lite presist og umulig å tallfeste. For en kommune i møte med en stor økonomisk aktør, som har fått dominerende posisjon innen lovpålagte tjenester, og som kan stenge dørene for barna på kort varsel, blir det et umulig styringsredskap. Videre er “utbytte” bare én post i regnskapet, som nesten ingen kommersielle barnehager bruker lenger.

Konsernbidrag, godt betalte tjenester til eiere, utskilling av eiendom og nødvendige støtte­tjenester i egne selskaper, og organisering av egne personalutleiebyråer. Utallige varianter. Lønn og pedagogtetthet er lavere, pensjonene dårligere ­ ikke i alle private barnehager, men gjennomsnitt for sektoren. Registrering av eiere i skatte­paradis er andre måter å hente ut verdier på, som regjeringen ikke har prøvd å begrense innen barnehagesektoren.

“Ikke vesentlig lavere lønn” er begrepet som brukes i barnehageloven. Helt umulig å tallfeste. Dermed aksepteres det at profitt kan økes ved at ansatte betaler prisen. Dessuten blir det helt umulig for kommunene å kontrollere, all den tid det ikke ligger noen krav tilskuddskontroll og avtale mellom kommunene og de private barnehagene.

Det er helt naturlig at velferden, som er finansiert av fellesskapets ressurser, skal drives etter et non-profitt-prinsipp. Som innbyggere betaler vi skatt for å få gode velferds­tjenester, og for å videreutvikle vårt samfunn – ikke for å fylle lommene til private investorer på jakt etter så godt som risikofri avkastning innen lovpålagte offentlige velferdstjenester. Erfaringer innen EU-retten viser at vi kan ta tjenestene tilbake. Men noen betingelser må være oppfylt. Mange steder skjer det allerede. Det er bare å sette i gang,  for en regjering som vil sikre demokratisk kontroll og at alle velferdskronene går til velferd.

Helene Bank, spesialrådgiver, For velferdsstaten, Norge

Låt fler få veta – tipsa Dagens Arena